Punkt-kontakt diode
En punktkontaktdiode er konstruert ved å bringe en veldig fin metalltråd (som trivalent aluminium) i kontakt med overflaten til en halvleder (som germanium). En høy øyeblikkelig strøm føres deretter gjennom kontakten i foroverretningen for å smelte ledningen og halvlederen godt sammen; kombinasjonen av det treverdige metallet og germaniumet danner et PN-kryss. Til slutt festes elektrodeledninger, og sammenstillingen er forseglet i et beskyttende hus. Metalltråden fungerer som den positive elektrode (anode), mens halvlederplaten fungerer som den negative elektrode (katode).
Fordi metalltråden er ekstremt fin, er det resulterende PN-kryssområdet svært lite, noe som fører til lav interelektrodekapasitans; Dette betyr imidlertid også at dioden ikke tåler høye reversspenninger eller store strømmer. Denne typen diode er egnet for høyfrekvent deteksjon og som en svitsjkomponent i pulsdigitale kretser, og den kan også brukes til lavstrømslikeretting. For eksempel er 2AP1 en punktkontakt germaniumdiode med en maksimal likerettet strøm på 16 mA og en maksimal driftsfrekvens på 150 MHz.
Kryss (Area-Contact) Diode
Koblingsdioder (eller områdekontaktdioder) dannes ved å skape direkte kontakt mellom P-type og N-type halvledere - og derved etablere et PN-kryss ved å bruke dopingmetoder som diffusjon, legering eller epitaksi.
Koblingsdioder har et stort PN-krysskontaktområde, som lar dem håndtere høyere strømmer; følgelig er de egnet for høystrøms likerettingskretser eller som svitsjeenheter i pulsdigitale kretser. På grunn av deres relativt høye krysskapasitans er de begrenset til lavere frekvensdrift, selv om de også kan fungere som kondensatorer i integrerte kretser. For eksempel er 2CP1 en koblingstype silisiumdiode med en maksimal likerettet strøm på 400 mA og en maksimal driftsfrekvens på bare 3 kHz.
